Altså! I dag våknet jeg opp med lepper på størrelse med Linni Meister. Og nei, jeg har ikke vært å tatt silikon/restylane. Synet som møtte meg i speilet holdt på å skremme livet av meg. Jeg har altså fått blemmer på hele underleppen og to på overleppen. Jeg har riktignok hatt forkjølelsessår før, men aldri i nærheten av det jeg har nå. I håp om å få bukt med problemet løp jeg bort til nærmeste apotek og kjøpte meg en salve ved navn "Zovirax". Den skal åpenbart være bra for behandling av munnsår forårasket av herpes simplex virus. Dessverre for min del er den ikke så effektiv at jeg blir kvitt munnsårene til kveldens Fadderullan Awards, noe som betyr at jeg har to valg: 1. Bli hjemme og synes synd på meg selv (se film, spise god mat osv). 2. Dekke leppene med munnsårplaster, ta på meg finstasen og late som at alt er normalt. For å være helt ærlig så frister alternativ nr 1 mest. Årsaken til det er fordi jeg føler meg uvel med disse kjøttsårene i trynet. Folk som ikke vet bakgrunnen tror sikkert at jeg er smittebærer av svartedauden eller noe. FUCK, jeg hater munnsår! Jeg som hadde gledet meg til en heidundranes avslutning på fadderuken, for ikke å snakke om sceneshowet til Gabrielle og Admiral P... LIVET! 

Kom gjerne med andre tips og triks til hvordan jeg skal bli kvitt disse munnsårene raskest mulig! 

Hei kjære lesere! Lenge siden sist.. Håper alt står bra til med dere! Jeg for min del har vært innlagt på sykehuset den siste uken og det har naturlignok vært årsaken til fraværet mitt her på bloggen. Det hele startet for litt over en uke siden, på flyet hjem fra Marbella. Det skal også sies at allmenntilstanden min var noe redusert de tre dagene jeg var i Spania. Under oppholdet mitt kastet jeg opp, mistet etter hvert matlysten, var ofte kvalm og følte meg slapp. Jeg tenkte først at dette bare var forbigående, men det var det altså ikke. På flyturen hjem til Norge begynte jeg å kjenne stikkende smerter i ryggen. Da jeg landet ringte jeg "fastlegen" min, mamma. Etter mine detaljerte beskrivelser av smertene kunne hun med engang konstatere at det ikke var ryggen jeg hadde vondt i, men nyrene. Jeg ble brått bekymret og dro derfor til legevakten i Oslo. Tre timer senere kastet jeg inn håndkle og reiste hjem igjen. Køen for å komme inn til en lege virket nemlig uendelig lang. I håp om at smertene skulle forsvinne av seg selv spiste jeg paracet til kvelds og gjorde et tappert forsøk på å sove. Det skulle vise seg å være en dumdristig tankegang. Ja, for i løpet av natten og neste dag viste det seg at smertene hadde kommet for å bli. Med streng beskjed fra mamma turte jeg ikke annet enn å bestille time hos Volvat, som forøvrig er en privat klinikk. Der ble jeg tatt på alvor og fikk heldigvis time på flekken. Min kjære mor hadde altså rett! Målinger av kreatinin i blod- og eggehvite i urinen min viste at jeg haddde begynnende nyresvikt. Til opplysning kan jeg si det at høy kreatinin i blodet viser at nyrene renser dårlig, noe som betyr at nyresykdommen allerede har utviklet seg langt. Jeg ble lagt inn på akutten hos Diakonhjemmet Sykehus for videre gransking. Etter en natt på observasjonspost med flere undersøkelser (deriblant røngten av nyrer og blære) ble jeg sendt videre til nyremedisinsk avdeling på Ullevål Sykehus. Her har de egne nyreleger og spesialister på akkurat dette fagområdet. Likevel skulle det vise seg å være vanskelig å stille en diagnose til de pågående smertene i nyrene mine. Også på Ullevål ble det tatt flere blodprøver, urinprøver, målinger og røngten. Etter hvert som dagene gikk økte kreatininen i blodet. Dette var minst like skremmende for legene som for meg. Siden nyrene var betent gjorde det utrolig vondt. På tross av smertestillende hadde jeg det ikke særlig behagelig. Det faktum at jeg ikke spiste noe som helst på fire døgn gjorde ikke akkurat situasjonen bedre. I en periode lå jeg bare å kloret i sengetøyet på lik linje med en høygravid kvinne med intense veer. For å si det sånn, dette er smerter man ikke unner sin verste fiende engang.

Til helgen begynte kreatininen å synke, i takt med smertene. Dette var både en oppløftende nyhet og ikke minst, en frigjørende følelse. På søndag fikk jeg også tilbake matlysten og energinivået struttet i taket fot hver eneste matbit. Jeg måtte selvfølgelig begrense inntaket i begynnelsen, da jeg ikke hadde spist på fire døgn!! Det er lenge uten fast føde altså, i hvert fall for å være meg. Etter anbefaling fra legene tok jeg i går en nyrebiopsi. Dette ble gjort som et alternativ til å finne ut hva som var årsaken til at nyrene mine brått sviktet. En biopsi er en prosedyre som utføres for å fjerne vev eller celler fra kroppen som sendes til videre undersøkelser under et mikroskop. Nyrebiopsien gjennomføres ved at man får lokal bedøvelse og at legen setter en spesiell biopsinål inn i nyrene for å få en prøve. Ved hjelp av teknikk som ultralyd og CT-scan veiledes biopsi nålens innsetting. "Smertenivået" på denne prosedyren kan sammenlignes med en bedøvelsessprøyte hos tannlegen. Det svir litt i begynnelsen, åsså blir du nummen og bedøvet før du vet ordet av det. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde sett for meg et mye verre senario. Hehe.. Etter at jeg hadde tatt biopisen måtte jeg holde sengen i fire timer og ble i løpet av disse timene nøye observert av en sykepleier, i fare for at jeg skulle få en indre blødning. Man blir veldig sår i stikkområdet de første dagene etter et slikt inngrep, så det er ikke noe problem å respektere "sengeloven" legen gir deg.. Det kan jeg skrive under på! Da jeg våknet i dag morges føltes formen betydlig bedre, hvis man ser bort ifra "smertene" etter biopsien selvfølgelig. Dere må tro jeg ble glad da jeg fikk beskjed om at jeg kunne reise hjem! Svarene på vevsprøven kommer ikke før om tre uker, så i mellomtiden må jeg innom legen til kontroll. Dette er bare for å kontrollere at kreatininen i blodet ikke øker igjen, men slik det ser ut som nå er jeg på bedringens vei. Jeg må unngå fysisk aktivitet, tunge løft og trapper i dagene fremover. Det er derfor med god grunn at jeg er sykmeldt resten av uka.

Legg merke til den søte bamsen jeg fikk av min kjære far, som kom hele veien fra Molde for å besøke meg! :-)  

 

Jeg håper dette var et godt nok svar til de av dere som har lurt på sykdomsforløpet mitt og til de av dere som ikke visste at jeg har vært syk i det hele tatt. Jeg satser på å være tilbake på bloggfronten etter hvert som helsa, hverdagen og gjøremålene kommer på plass. Nå skal jeg komme meg opp av sofaen og krype under dyna. Gleder meg virkelig til å sove i min egen seng! Ja, for å dele rom med andre snorkende menn i en alder av 70+ er ikke akkurat en drømmesituasjon. God natt, vi blogges. 

PS! Takk til alle dere blogglesere og bekjente som har vist meg omtanke på facebook og instagram under sykehusoppholdet mitt. Det varmet hjertet til en ensom sjukling som lå milevis borte fra familie og venner. ♥   

Hei og velkommen! Mitt navn er Glenn Henriksen. Jeg er en 23 år gammel gladgutt fra Molde, bosatt i Oslo. Til daglig studerer jeg PR og Markedskommunikasjon på Handelshøyskolen BI. Jeg har blogget om min hverdag siden 2009, da med fokus på mote, trening og reise. Ta gjerne en titt i arkivet når du først er innom. På gjensyn!

Instagram

Annonser



Image and video hosting by TinyPic

Design

hits